Les utdrag eller last ned hele FNs klimarapport, "Climate change 2013: The Physical Science Basis".

I "Klima i Norge 2100"-rapporten oppsummeres dagens klima og klimautviklingen i Norge hittil. Med perioden 1971-2000 som referanseperiode beregnes klimautviklingen videre framover mot år 2100 under forskjellige antagelser om utslipp av klimagasser. Beregningene er beheftet med stor usikkerhet, men gir likevel et klart bilde av hovedtrekkene i hvordan vi forventer at menneskeskapte klimaendringer vil slå ut i Norge.

Rapporten er et samarbeid mellom Meteorologisk institutt (MET), Uni Research og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), og er skrevet på oppdrag fra Miljødirektoratet. Funnene som er presentert i rapporten skal gi grunnlagsinformasjon for klimatilpasning i Norge.

I tillegg til klimaendringer forårsaket av endringer i ytre klimapådriv, kan også energiutveksling internt i klimasystemet føre til variasjoner i værmønstrene på kloden. Slike variasjoner; - som finnes naturlig i klimasystemet, kan gi svært forskjellige utslag i ulike regioner. Det er en utfordring å skille dem fra endringene som skyldes ytre pådriv, og det er ofte usikkert hvordan disse variasjonene påvirkes av global oppvarming.

Norge ligger så langt mot nord at landet har et netto strålingstap til verdensrommet. Storstilt sirkulasjon i luft og hav tilfører imidlertid energi. Variasjoner i disse sirkulasjonsmønstrene fører til variasjon i lokale værforhold på tidsskalaer opp til flere tiår. Endring i disse sirkulasjonsmønstrene vil føre til endringer i regionalt klima for Norge. Dette kan for eksempel være endringer i utstrekning, intensitet og/eller baner for vandrede lavtrykk, eller ved endringer i volum eller varmeinnhold i den norske Atlanderhavstrømmen.

Temperatur

Kuldeperioden yngre dryas, som varte fra ca. 12.800 til 11.700 år siden, markerte slutten på siste istid, og starten på den mellomistiden (holocen) vi nå er inne i. Temperaturstigningen i tidlig holocen ble avbrutt av kortvarige, kjølige perioder, den siste for ca. 8200 år siden. Både data fra lokaliteter på land og rekonstruert overflatetemperatur i havet viser at de høyeste sommertemperaturene i vårt område (ca. 1,0-1,5 ^oC høyere enn i referanseperioden 1971-2000) forekom for mellom 8000 og 6000 år siden. En trend med gradvis fallende sommertemperaturer, men med betydelige svingninger, fortsatte til begynnelsen av den lille istiden. Forskjellige studier gir noe ulik tidsangivelse på når den lille istid var, men i Norge regnes 1740-årene for å ha vært de kaldeste årene. Denne tiden var preget av hungersnød, og isbreene nådde sin største utbredelse i holocen. Noen estimater antyder gjennomsnittlige sommertemperaturer rundt en grad lavere enn i referanseperioden 1971-2000, men dette er usikkert.

De store trekk i denne temperaturutviklingen er i tråd med endringer i det ytre klimapådrivet. I første del av holocen var jorda nærmest sola i den nordlige halvkulas sommer, mens den i dag er nærmest sola i nordlig vinter. Jordaksen hadde også større helning enn nå. I tidlig holocen fikk derfor høye, nordlige breddegrader 10-12 % mer solinnstråling om sommeren enn de får i dag. Variasjoner omkring den fallende temperaturtrenden kan antagelig knyttes dels til interne variasjoner i klimasystemet, og dels til klimapådriv fra vulkanutbrudd og solaktivitet.

Nedbør, flom og skred

Rekonstruksjoner av årlige nedbørmengder viser en rask økning like etter istidens slutt, med maksimale verdier i samme periode som sommertemperaturen også var på sitt høyeste. Den samlede aktiviteten av jord- og snøskred og elveflommer viser en klart mindre aktivitet de første tusenårene etter siste istid, med en markert økning for rundt 4300-4000 år siden.

Havnivå

Under siste istid var havnivået rundt 120 meter lavere enn i dag, fordi vann var bundet opp i store iskapper. For ca. 4000 år siden hadde verdens ismasser smeltet ned omtrent til dagens størrelser. Det globale havnivået har deretter holdt seg mer eller mindre konstant fram til forrige århundre. Det relative havnivået i Norge har imidlertid sunket i denne perioden, på grunn av den vedvarende landhevingen vi har her etter istiden.

Lufttemperatur og avledede variable

I referanseperioden 1971-2000 var årsmiddeltemperaturen for Norge + 1,3 ºC. Temperaturen var høyest langs kysten av Sør-Norge (opp til +7 ºC) og lavest i høyfjellet (ned til - 4 ºC). Årsmiddeltemperaturen har økt med ca. 1 ºC fra 1900 til 2014. I dette tidsrommet har det vært perioder med både stigende og synkende temperatur, men de siste 40 år har økningen vært svært markant. Temperaturøkningen har vært størst om våren og minst om vinteren. Det er en tendens til større økning i minimumstemperatur enn i middeltemperatur.

Vekstsesongen er lengst langs kysten av Vestlandet, og kortest i høyfjellet og deler av Varangerhalvøya. I perioden 1971-2000 var det ca. 37 000 km2 av Norges areal som hadde vekstsesong på over 6 måneder.

I perioden 1971–2000 var fyringssesongen i underkant av 8 måneder i ytre kyststrøk fra Oslofjorden til Vestlandet, mens den i fjellet og i store deler av Nord-Norge var på mer enn 11 måneder.

Nedbør

Midlere årsnedbør for Norge er beregnet til 1600 mm. Årsnedbøren er størst i midtre strøk på Vestlandet og minst i øvre Gudbrandsdal og indre Finnmark. Områdene rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten har den mest intense bygenedbøren.

Årsnedbøren har økt over hele Norge siden år 1900, og for landet som helhet er økningen på ca. 18 %. Økningen er størst om våren og minst om sommeren. Også for kraftig nedbør i løpet av kort tid har det de senere år vært en økning både i intensitet og hyppighet.

Vind

Langs kysten og i høyfjellet blåser det stiv kuling eller mer 1 % av tiden. De siste 50 år har det vært en svak økning i vindhastigheten som overskrides i 1 % av tiden, men det er store variasjoner fra år til år og mellom ulike lokaliteter.

Avrenning og fordampning

Av den gjennomsnittlige årsnedbøren for Norge anslås at noe over 1100 mm går til avrenning, mens litt under 500 mm fordamper. Forskjellen i avrenning er stor mellom ulike landsdeler. Det er estimert en normalavrenning på over 5000 mm/år ved Ålfotbreen i Nordfjord, mens normalavrenningen i mindre, brefrie elver øverst i Gudbrandsdalen, samt på indre deler av Finnmarksvidda, er under 400 mm. Vannføringen varierer mye fra år til år og tiår til tiår. Den observerte temperaturøkningen har generelt ført til økt vannføring om vinteren og våren og tidligere snøsmelting.

Flom

Økt temperatur har ført til at vårflommene kommer tidligere. Det er ingen klar trend i størrelsen på flommer, men det er en tendens til økt hyppighet av regnflommer de siste tiårene. Dette er konsistent med økningen i ekstremnedbør.

Snø

Vanninnholdet i maksimal årlig snømengde på bakken varierer fra nær null til over 2000 mm. Kystnære nedbørfelt har i gjennomsnitt bare noen få dager i året med snødekke, mens breområder nesten alltid har noe snø som ligger over sommeren. Tidsserieanalyser viser i store trekk tendenser til større snømengder i fjellet og mindre i lavlandet, spesielt i Sør-Norge. Høydenivået for skille mellom positive og negativer trender har tendert til å krype oppover i landskapet med tiden.

Isbreer

Breer i innlandet har med få unntak smeltet tilbake på 1900-tallet, mens mange kystnære breer har hatt perioder med tilbaketrekning og perioder med framrykk. Mange breer rykket fram i 1990-årene på grunn av snørike vintre, men har siden rundt år 2000 smeltet tilbake. De fleste breene er nå mindre enn de har vært på flere hundre år.

Permafost

I Norge finnes områder med permafrost først og fremst i fjellet, men også i Nord-Norge i en del myrområder og på Varangerhalvøya. Områder med permafrost dekker nå ca. 6 % av landområdene, mens de i perioden 1961-1990 beregnes å ha dekket ca. 10 %.

Skred

Skred forekommer særlig i bratt terreng, med unntak av leirskred i lavlandsområder under marin grense. Været er en av de viktigste utløsningsfaktorene for skred, særlig jordskred, flomskred og snøskred. Det er ikke datagrunnlag for å studere trender i forekomst av skred.

Havklima

Havklimaet i Norskehavet og Barentshavet bestemmes i stor grad av innstrømningen av atlantisk vann. Både volumet og egenskapene til dette varme og salte vannet er viktig. Det er komplekse sammenhenger mellom hav- og atmosfære, både når det gjelder sirkulasjon og varmeutveksling. Det atlantiske vannet var relativt kaldt for rundt 100 år siden, varmt i perioden 1930-60 og kaldt i perioden 1970-80. Deretter har det vært en oppvarming som ser ut til å ha kulminert.

Havklimaet langs norskekysten avhenger i tillegg til innstrømningen av atlantisk vann også av ferskvannsavrenning fra Østersjøen og av lokale værforhold.

Sjøis

Reduksjonen i den arktiske sjøisen er av de mest tydelige tegn på klimaendringer i nordområdene. De viktigste endringene er at 1) isutbredelsen er redusert for alle måneder i året, men mest for september-oktober; 2) andelen av flerårsis er betydelig redusert, noe som medfører at 3) den midlere istykkelsen er betydelig redusert, siden større deler av isdekket består av førsteårsis som typisk er 1-2 m tykk. Disse endringene har videre ført til at både midlere isdriftshastighet og lengden av smeltesesongen har økt. 

Havnivå

Havnivået utenfor norskekysten beregnes i gjennomsnitt å ha økt med 1,9 mm per år i perioden 1960-2010. Varmeutvidelse av havet og avsmelting av breer og iskapper er hovedårsakene til dette. Fortsatt landhevning i Norge etter siste istid gjør at observert endring i havnivå fra lokaliteter på land i perioden 1960-2010 spenner fra -13 cm (Oslo) til +6 cm (Stavanger). Målinger fra de senere tiår indikerer at havnivåøkningen har akselerert betydelig.

For de neste 10-20 år vil naturlige variasjoner i stor grad dominere over «klimasignalet» som skyldes økt drivhuseffekt. For denne tidshorisonten anbefales det derfor at man bruker oppdaterte data for «dagens klima» i stedet for framskrivninger. Fordelene med å benytte statistikk basert på oppdaterte observasjoner antas å oppveie ulempene ved å neglisjere klimaendringssignalet. I denne rapporten er perioden 1971-2000 benyttet som referanseperiode for atmosfæriske og hydrologiske variable, men for en rekke variable har det vært betydelige endringer i tiden etter denne perioden. Det er derfor også beregnet verdier for den ferskere trettiårsperioden 1985-2014. Det anbefales at resultater for denne perioden benyttes for planleggingsformål for de neste 10-20 årene.

Der ikke annet er oppgitt er framskrivningene basert på resultatene fra femte hovedrapport fra FNs klimapanel. I hovedsak er tre utslippsscenarioer benyttet:

• «RCP8.5» innebærer at utslippene av klimagasser fortsetter å øke helt fram til slutten av dette hundreåret
• «RCP4.5» innebærer små utslippsendringer fram til 2050 og deretter utslippskutt
• «RCP2.6» innebærer drastiske utslippskutt allerede fra 2020. 

For det sistnevnte scenarioet har det kun vært datagrunnlag for å framskrive lufttemperatur og havnivå.

Mangelfull kunnskap om klimasystemets følsomhet og framtidig naturlig klimavariasjon, pluss begrensninger i klimamodellene gjør at alle framskrivninger er beheftet med usikkerhet selv under et gitt utslippsscenario. Der datagrunnlaget tillater det, er det derfor beregnet både median, høy og lav framskrivning. Spennet mellom høy og lav framskrivning omfatter 80 % av framskrivningene.

Lufttemperatur og avledede variable

Medianframskrivningen gir en økning i årsmiddeltemperaturen for Norge på ca. 4,5 ºC på 100 år for utslippsscenario RCP8.5 (spenn: 3,3 til 6,4 ºC). For deler av Finnmark gir medianen en oppvarming på mer enn 6 ºC, mens oppvarmingen på Vestlandet beregnes å ligge nær den globale middelverdien på 3,7 ºC. Størst oppvarming beregnes om vinteren, minst om sommeren.

For RCP4.5 og RCP2.6 beregnes betydelig mindre oppvarming, med medianverdier for Norge på henholdsvis 2,7 og 1,5 ºC. Det beregnes flere varme døgn (>20 ºC), særlig i sørøstlige deler av landet; lengre vekstsesong, særlig langs kysten, og kortere fyringssesong, særlig i Midt- og Nord-Norge.

Nedbør

Både årsnedbør, antall dager med kraftig nedbør og nedbørmengden på dager med kraftig nedbør beregnes å øke.

For utslippsscenarioet RCP8.5 viser medianframskrivningen en økning i årsnedbør for Norge på 18 % mot slutten av århundret, en dobling av dager med kraftig nedbør og en økning i nedbørmengden på dager med kraftig nedbør på 19 %. Foreløpige analyser tyder på at økningen i intens nedbør for kortere varigheter enn ett døgn, kan bli større (anslagsvis 30 % for 3-timers nedbør med 5 års gjentaksintervall for RCP8.5). Økningen i årsnedbør er sammenlignbar med langtidstrenden gjennom forrige århundre, til tross for at beregnet temperaturøkning for dette århundret under RCP8.5 er 3 til 5 ganger større enn den observerte økningen de siste 100 år. Dette kan indikere en svakhet i klimamodellene, og større nedbørøkning enn modellene tilsier kan ikke utelukkes. Framskrivningene for nedbør er dessuten basert på færre klimasimuleringer enn for temperatur, og er derfor mindre robuste enn for temperatur.

Vind

Det beregnes kun meget små endringer både i middelvind og i store vindhastigheter.

Avrenning

Avrenning og nedbørendringer henger sammen, men også økt temperatur påvirker avrenningen. Medianen av alle framskrivningene gir relativt liten endring i total årsavrenning for Norge de neste 50 år. Mot slutten av århundret beregnes en liten økning i årsavrenningen for det høye utslippsscenarioet, RCP8.5. Sesongendringene er imidlertid betydelig større. Det beregnes økt avrenning om vinteren og redusert avrenning om sommeren.

Snø

Det beregnes kortere snøsesong i hele landet. Reduksjonen i antall dager med snø blir størst i lavlandet, hvor medianverdien for det høye utslippscenariet, RCP8.5, gir flere måneders reduksjon i snøsesongen mot slutten av århundret. Dette skjer som følge av at økte temperaturer gir en senere start på snøleggingen, og tidligere start på snøsmeltingen. Det beregnes også en reduksjon i maksimal snømengde i løpet av året de aller fleste steder. Reduksjonen er størst i høyereliggende områder på Vestlandet og i Nordland, samt på kysten av Troms og Finnmark. I enkelte deler av høyfjellet beregnes imidlertid en økning i maksimal snømengde fordi mye av den forventede nedbørøkningen her vil komme som snø. 

Bre og is

Analyser indikerer at de store isbreene fram mot 2100 kan bli redusert til en tredjedel av dagens volum og areal selv med RCP4.5, mens kun noen av de høyest beliggende små breene fortsatt vil finnes. Etter en periode med nedsmelting og høyere vannføring vil dagens breelver ha liten eller ingen sesongpåvirkning fra bresmelting. Hovedtyngden av disse endringene vil skje etter 2050.

Perioden med islagte innsjøer er ventet å bli betydelig kortere enn i dag, og istykkelsen vil reduseres. Isganger vil på grunn av økt temperatur bli mer vanlig høyere til fjells og lengre inn i landet enn i dagens klima. I resten av landet vil de bli mindre vanlige.

Flom og tørke

Generelt beregnes størrelsen på regnflommer å øke, mens smeltevannsflommer vil avta på sikt. RCP8.5 gir både en større reduksjon i snøsmelteflommer og en større økning i regnflommer enn RCP4.5. Høyere temperatur fører til at flomtidspunktet forskyver seg mot tidligere vårflom, samtidig som faren for flommer sent på høsten og om vinteren øker. I de store vassdragene dominert av snøsmelteflom i innlandet, er det forventet en reduksjon i vårflommene på opptil 50 % (RCP8.5). I vassdrag som i dag domineres av regnflom, forventes flomstørrelsene å øke med opptil ca. 60 % basert på RCP8.5. Flere og kraftigere lokale, intense regnepisoder forventes å skape særlige utfordringer i små, bratte elver og bekker og i urbane strøk.

Det beregnes en økning i markvannsunderskuddet, spesielt mot slutten av århundret. Også varigheten av perioder med lav grunnvannstand og lav vannføring i elver kan øke flere steder i landet. Økningen blir vesentlig større med RCP8.5 enn RCP4.5. Økt markvannsunderskudd, lav grunnvannstand og lengre perioder med lav vannføring om sommeren kan få følger for blant annet jord- og skogbruk, vanningsbehov og skogbrannfare.

Skred

Skredfaren er sterkt knyttet til lokale terrengforhold, men været er en viktig utløsningsfaktor. I bratt terreng vil klimautviklingen særlig kunne gi økt hyppighet av skred som er knyttet til kraftig nedbør. Det gjelder først og fremst jordskred, flomskred og sørpeskred og i noen grad steinsprang. De fleste kvikkleireskred utløses av menneskelig aktivitet eller erosjon i elver og bekker. Økt erosjon som følge av hyppigere og større flommer, kan utløse flere kvikkleireskred. Det er foreløpig ikke grunnlag for å si at klimaendringen vil føre til økt hyppighet av store fjellskred. Økt temperatur vil føre til flere snøfrie områder mot slutten av århundret. Faren for tørrsnøskred reduseres, mens faren for våtsnøskred øker

Permafrost

Permafrostgrensen beregnes å stige med 200-300 høydemeter på 100 år. Mot slutten av århundret vil vi i så fall kun ha permafrost på de høyeste fjelltoppene både i Sør- og Nord-Norge. Store deler av permafrostområdene på Finnmarksvidda vil være svært utsatt for å tine allerede mot midten av århundret.

Havklima

For norske havområder viser nedskalering av globale klimamodeller fra de to siste hovedrapportene fra FNs klimapanel relativt konsistente resultater for vinteroppvarming de neste 50 år for mellomhøye utslippsscenarioer (RCP4.5). For Barentshavet beregnes en temperaturøkning på rundt 1˚C, mens noe større økning beregnes for Nordsjøen. Om sommeren er spriket i resultatene større, trolig på grunn av ulik isutbredelse i modellene. Ifølge nedskaleringen av en RCP4.5-basert framskrivning er oppvarmingen om sommeren litt svakere enn om vinteren, spesielt i Nordsjøen. Modellresultatene viser at som følge av økt opptak av CO2 i havet, vil pH-verdien i overflaten reduseres med rundt 0,2 fra 2000 til 2065.

Sjøis

Beregningene viset at sjøisen i Arktis fortsatt vil reduseres både i utstrekning og tykkelse. Når det gjelder tidspunktet for et isfritt Arktis om sommeren, viser klimamodellene en stor spredning. Spredningen skyldes dels valg av utslippsscenario, men også valg av modell og intern klimavariabilitet. Under RCP8.5 (høye utslipp) gir de modellene som best simulerer de observerte endringene i sjøisdekket hittil, et isfritt Arktis i september 2054-2058. Det framtidige sjøistapet i klimamodellene muliggjør nye ruter for skipstrafikken i Arktis om sommeren. Om vinteren vil disse rutene ikke være tilgjengelige, da ingen klimamodell simulerer et isfritt Arktis om vinteren innen år 2100.

Havnivå

Framskrivningene for havnivå indikerer at det meste av Norge vil oppleve havstigning før slutten av dette århundret. For RCP2.6 gir middelframskrivningen mellom -10 og +30 cm endring avhengig av sted, for RCP4.5 mellom 0 og 35 cm og for RCP8.5 mellom 15 og 55 cm. Havstigningen er også utredet nærmere i rapporten Sea Level Change for Norway, NCCS report no. 1/2015.

 Det er usikkerhet knyttet til

1. Framtidige menneskeskapte utslipp
2. Naturlige klimavariasjoner
3. Klimamodellene.

Den første typen usikkerhet er det i noen grad tatt hensyn til ved at flere utslippsscenarioer er benyttet.

Den andre typen usikkerhet skyldes dels interne variasjoner i klimasystemet og dels variasjoner i naturlige pådriv. De interne variasjonene simuleres i stor grad av klimamodellene, og bruk av flere modeller gir et bilde av denne usikkerheten. Variasjoner i naturlige klimapådriv er det derimot ikke tatt høyde for, men dersom de ikke blir større enn de har vært de siste 100 år vil de ha relativt liten betydning.

Den tredje typen usikkerhet, som er knyttet til klimamodellenes feil og forenklinger, tas også i noen grad hånd om ved bruk av flere modeller, fordi forskjellige modeller har forskjellige feil og forenklinger. Prosesser vi ikke kjenner, og som derfor ingen modeller beskriver, vil imidlertid ikke dekkes av dette.

Klimaendringene som er beregnet i denne rapporten er for det meste gitt med usikkerhetsintervall basert på ensembler av flere modellberegninger. Disse spenner en del av den reelle usikkerheten, men det kan ikke utelukkes at framtidig klimaendring kan falle utenfor intervallene. For bruk av klimaframskrivningene i forskning og forvaltning anbefales at de aktuelle fagmiljøene kontaktes. 

Utslippene regnes om til klimapådriv i form av konsentrasjoner i atmosfæren. Tallet som er knyttet til RCPene refererer til anslått klimapådriv i året 2100 i forhold til midten av 18. århundret.

På siden for klimaframskrivninger kan du kun velge mellom RCP4.5 og 8.5 siden RCP2.5 anslås å være et usannsynlig fremtidscenario sett ut i fra dagens utslippsnivå og klimagasskonsentrasjon i atmosfæren.

RCP2.6: Stabile klimagassutslipp de første årene, kraftig reduksjon fra 2020

RCP2.6 er et lavt utslippsscenario. Klimagasskonsentrasjonene i atmosfæren minker fra 2040 og er mot slutten av århundret bare litt høyere enn dagens nivå (dagens konsentrasjoner av klimagasser tilsvarer et pådriv på omtrent 2,5 W/m2). Scenarioet baserer seg på en forutsetning om fallende oljeforbruk, lavere energiforbruk og en verdensbefolkning på ni milliarder mennesker ved slutten av vårt århundre.

Utslippene må reduseres kraftig fra 2020, og må rundt 2080 være redusert til 0. Det betyr at resterende menneskeskapte utslipp da må kompenseres ved at klimagasser fjernes fra atmosfæren. RCP2.6 er det eneste scenarioet som mest sannsynlig fører til en global oppvarming på mindre enn 2 ^oC i forhold til tidsrommet 1850-1900.

RCP4.5: Stabile/ svakt økende utslipp til 2040, deretter reduserte utslipp

RCP4.5 innebærer at klimagasskonsentrasjonene i atmosfæren vil øke noe fram mot 2060, men at de stabiliseres ved slutten av århundret. Dette scenarioet krever en kraftig reduksjon i klimagassutslipp. Utslippene kan øke svakt i begynnelsen, men fra 2040 må de avta. Fra 2080 må utslippene stabiliseres på et nivå som tilsvarer ca. 40 % av utslippene i 2012. Utslippsreduksjonen må skje samtidig som verdens befolkning – og behovet for matproduksjon – øker.

RCP4.5 scenarioet kan nås i en energieffektiv verden med ambisiøs klimapolitikk i de fleste land. På global skala beregnes under dette scenarioet en temperaturøkning på rundt 2,5 ^oC mot slutten av århundret, relativt til tidsrommet 1850-1900.

RCP8.5: Kontinuerlig vekst i klimagassutslipp

RCP8.5 er et scenario med høye klimagassutslipp. Det kalles ofte 'business as usual' scenarioet, fordi økningen i klimagassutslipp i stor grad følger samme utvikling som vi har hatt de siste ti-årene. Scenarioet innebærer at dagens CO2-utslipp tredobles innen 2100 i tillegg til en rask økning i metanutslipp. Verdens befolkning antas å øke til 12 milliarder innen 2100.

Under RCP8.5 er det svært sannsynlig at global temperaturøkning ved slutten av århundret blir mer enn 4 ^oC relativt til tidsrommet 1850-1900. I dette scenarioet vil klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren – og global middeltemperatur -fortsette å stige etter år 2100.